Hva er ufattelig?
Etter naturkatastrofen som rammet Sør-Asia i desember har verden gitt penger som aldri før, og iverksatt nødhjelps- og hjelpeoperasjoner som vi aldri har sett maken til. Og godt er det. Men hvorfor så ivrig nå? Hvorfor er ikke verden like ivrig i å hjelpe øvrige trengende? Hver gang jeg spør noen dette spørsmålet kommer det gjerne er raskt svar - For det kom så brått på, og ikke minst er det så ufattelig tragisk. Vel, da må jeg spørre igjen; Er det bedre om en tragedie kommer langsomt? Og hva er vel ikke mer ufattelig en et barn som langsomt dør ved mors bryst fordi moren ikke har mer å gi. Tom for næring, tom for mat, tom for krefter, og utmattet må hun begrave sitt barn.
Som en nasjon som har mer penger enn hva vi fortjener, så burde vi dele mer. Vi sender mobilmeldinger for milliarder, bestiller ringelyder for millioner, velter oss i usunne mengder godterier, og er likegyldig om en 200′lapp forsvant i forrige klesvask. Vi er ikke takknemlig for hva enn vi måtte få, ha, eller oppleve. Eller jo, vi gråter gjerne om Norge tok førsteplassen i mesterskapet, eller at den vi likte aller best måtte ut av favorittprogrammet. Og noenganger koster vi på oss 6 kronestykker og en 50-øring på bøssa som står i kassen på nærmeste supermarked. Èn meter ifra ligger det mat for 800,- som har blitt kjøpt inn - bare til helgen. Og de 6.50,- fikk oss til å føle oss godhjertet resten av uken.
Sett at hver nordmann gav 1000,- året over skatteseddelen. Det ville blitt 4.000.000.000kroner. 4 milliarder som vi ikke hadde merket forsvant fra vår bankkonto, men som millioner av mennesker så inderlig trenger. Og hver enkelt krone ville dempet en umenneskelig nød som sore deler av verden er en del av. Og strekker vi oss ennå litt mer kan vi noen steder kanskje også skape nasjonale grunnlag i de rammede landene for å unngå nød i fremtiden. Det skal være en plikt å gi - ikke for å gi oss bedre samvittighet, i den ellers flotte hverdagen i lykkelandet Norge.
Mener ikke at vi skal stoppe å kjøpe det vi ønsker oss, men hva med å stoppe å kjøpe i overflod. En skal fortsatt nyte all mat en har, men hva med å kjøpe èn mindre sjokolade neste gang en er i butikken, og legge det beløpet på bøssa. Hva om du hørte litt mer på radio, droppet den ene CD’n, og gav pengene til noen som trengte de mer. CD’n vil forøvrig etter to år stå ubrukt frem til din siste levedag, utenom en og annen mimrefest hvert tiende år. Og de 200 kronene vil gi livet tilbake til en sultende sjel, som ikke ønsker en ny golåt fra Gluntan, men litt mat på bordet, husrom mot kulden, varme klær. Og ikke minst at noen i verden brydde seg nok til å gi et par kroner så èn fikk en ny sjangse i allefall.
