JAN-KRISTIAN ORVIK BESØKER MENNESKENE OG SKRIVER HJEM : HAN BETRAKTER DET HELE SOM SIN LILLE VERDEN OG DETTE ER HVA HAN SER

4200 bitre kroner

Du kjørte aldri inn i bilen som en liten stund kom imot deg. Du havnet aldri inn på gangveien selv om forhjulet kom utenfor asfalten. Du traff aldri skolebussen selv om alkoholen fikk deg til å føle at du var på rett side av den gule linja. Du kom aldri borti den lille jenta som sprang ut i veien. Du kjørte aldri ned det gamle paret du sneiet da du kjørte på rødt lys. Du drap aldri en familie da du snakket i mobiltelefon med sjefen. Du drap aldri ditt barn da du kjørte dobbelt så fort som fartsgrensen hele veien mot hytta. Du drap aldri din beste venn. Og du er lykkelig uvitende om han som ikke ødela sitt liv..

Det verste som skjedde deg i dag var en fartsbot på 4200 kroner.  4 dagslønner. Du vil huske boten resten av ditt liv. Men uvitende er du over at det vil bli ett av dine lykkeligste minner..

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19

JK 20.03.05 | 0 kommentarer

Et cafèdikt..

Foto JK ORVIK / NOKIA 6230

CAFÈ

 
Det pirrer i magen, lengtende bevegelse,
og inn komm er vi, hastende men rolig,
mot det bord vi begge har sett ut.
Og tiden stanser idet
vi har funnet
vårt sted for i dag.

Og om ikke lenge høres kaffemaskinen
varme, dampe, blande, skumme, røre,
mmmmmm.. hvor godt det lukter.
Bekymringene siver bort,
imens en aroma tar veien om min nese,
og kaffen er servert.

Mange men ingen planer blir satt bort
ikke for å glemmes men for å gjemmes,
bare for denne stund,
for at nyte livet.
Lengte, prate, drømme, le, føle,
koble ut - harmoni med deg selv.

Og slik skal vi fylle de neste evige små minutter,
imens vi ser på menneskene,
som løper livet bort,
bare for å komme vekk fra seg selv.
Og her sitter vi midt imellom livets
fastsatte vei og alle håp for dens bane.

Vi deler det vi har som menneske,
og alle de spørsmål som fyller oss.
Og bekymrer oss ikke for svaret.
Kaffen synker, minker, går tom,
men stund en forlater oss ikke,
her er det vi som eier alt hva vi har.

Og idet livet innhenter oss,
og dagen igjen vil videre,
kan vi bøye oss og takke,
for denne stund som tok oss langt vekk,
og nærmere oss selv.
Og alle de som ble en del av en forglemmelig dag,
som sakte kun vil bli en erindring..

Dikt av JK Orvik - Bildet er fra Dromedar Kaffebar i Bergen
JK 12.03.05 | 0 kommentarer
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------



Bakgrunnsmusikk Trykk her for å åpne JKs musikkspiller