AMICUS HUMANI GENERIS
Fremskrittspartiets valgkampanje..
SOS Rasisme sin versjon av kampanjen..
Lenge leve fordommene………
Etter 14 måneders fengsel og 228 piskeslag hver, så ble Mahmoud Asgari og Ayaz Marhoni gjort klar for sin dødsdom. På formiddagen, 21 Juli 2005, ble guttene hengt i full offentlighet, i byen Mashhad, Nord-øst i Iran. De to var da blitt henholdsvis 16 og 18 år gamle.
Guttene ble dømt for homofil omgang. I følge §155: Hvis to av samme kjønn som kysser med lyst, er forbudt. §156: Hvis vedkommende tilstår slik seksuell handling, og identifiserer seg forran fire godkjente vitner, kan vedkommende bli benådet. Også det å holde hender blir sett på som forbudt om det ligger følelser eller seksuelle hentydninger bak. §152 sier: Hvis to menn som ikke er slektet via blod blir oppdaget naken under ett og samme dekke (herav sengetøy, tepper, o.l.), skal begge straffes under en rettslig instans. $144: Hvis en mann tar sin penis mellom en annen manns lår, uten å penetrere vedkommende, skal hver av de straffes med 100 piskeslag. Hvis ene av disse ikke er Muslim, skal vedkommende dømmes til døden. Gjentas handlingen vil begge bli dømt til døden uansett bakgrunn.
“Dømte for homofili får selv velge 1 av 4 dødsstraffer„
Siden 1979 har over 4000 homofile og lesbiske blitt henrettet i Iran. Flere menneske- rettighetsorganisasjoner, og homofile og lesbiske organisasjoner har prøvd å få ulike regjeringer til å fordømme henrettelsene, men så langt uten å lykkes. Russiske organisasjoner har lagt stort press på Vladimir Putin å uttale seg om saken, da Russland er en av Irans største markeder. Også Secretary of State Condoleeza Rice har fått klare oppmodninger om å fordømme hendelsen i Iran. Ingen har sålangt uttalt seg. Den Iranske fredsprisvinneren Shirin Ebadi gikk Søndag ut og fordømmet hengingen.
“Siden 1979 har 4000 homofile og lesbiske blitt henrettet„
Til Alvheim, Hagen, Bondevik, Haugland, Høybråten, Sæle, Flåten, og alle deres menings- feller som mener at homofili er en selvvalgt livsstil og mote.. jeg håper jeg møter på dere engang og får anledning til å spytte på dere!
Mahmoud & Ayaz, hvil i fred!
Du kjørte aldri inn i bilen som en liten stund kom imot deg. Du havnet aldri inn på gangveien selv om forhjulet kom utenfor asfalten. Du traff aldri skolebussen selv om alkoholen fikk deg til å føle at du var på rett side av den gule linja. Du kom aldri borti den lille jenta som sprang ut i veien. Du kjørte aldri ned det gamle paret du sneiet da du kjørte på rødt lys. Du drap aldri en familie da du snakket i mobiltelefon med sjefen. Du drap aldri ditt barn da du kjørte dobbelt så fort som fartsgrensen hele veien mot hytta. Du drap aldri din beste venn. Og du er lykkelig uvitende om han som ikke ødela sitt liv..
Det verste som skjedde deg i dag var en fartsbot på 4200 kroner. 4 dagslønner. Du vil huske boten resten av ditt liv. Men uvitende er du over at det vil bli ett av dine lykkeligste minner..
Etter naturkatastrofen som rammet Sør-Asia i desember har verden gitt penger som aldri før, og iverksatt nødhjelps- og hjelpeoperasjoner som vi aldri har sett maken til. Og godt er det. Men hvorfor så ivrig nå? Hvorfor er ikke verden like ivrig i å hjelpe øvrige trengende? Hver gang jeg spør noen dette spørsmålet kommer det gjerne er raskt svar - For det kom så brått på, og ikke minst er det så ufattelig tragisk. Vel, da må jeg spørre igjen; Er det bedre om en tragedie kommer langsomt? Og hva er vel ikke mer ufattelig en et barn som langsomt dør ved mors bryst fordi moren ikke har mer å gi. Tom for næring, tom for mat, tom for krefter, og utmattet må hun begrave sitt barn.
Som en nasjon som har mer penger enn hva vi fortjener, så burde vi dele mer. Vi sender mobilmeldinger for milliarder, bestiller ringelyder for millioner, velter oss i usunne mengder godterier, og er likegyldig om en 200′lapp forsvant i forrige klesvask. Vi er ikke takknemlig for hva enn vi måtte få, ha, eller oppleve. Eller jo, vi gråter gjerne om Norge tok førsteplassen i mesterskapet, eller at den vi likte aller best måtte ut av favorittprogrammet. Og noenganger koster vi på oss 6 kronestykker og en 50-øring på bøssa som står i kassen på nærmeste supermarked. Èn meter ifra ligger det mat for 800,- som har blitt kjøpt inn - bare til helgen. Og de 6.50,- fikk oss til å føle oss godhjertet resten av uken.
Sett at hver nordmann gav 1000,- året over skatteseddelen. Det ville blitt 4.000.000.000kroner. 4 milliarder som vi ikke hadde merket forsvant fra vår bankkonto, men som millioner av mennesker så inderlig trenger. Og hver enkelt krone ville dempet en umenneskelig nød som sore deler av verden er en del av. Og strekker vi oss ennå litt mer kan vi noen steder kanskje også skape nasjonale grunnlag i de rammede landene for å unngå nød i fremtiden. Det skal være en plikt å gi - ikke for å gi oss bedre samvittighet, i den ellers flotte hverdagen i lykkelandet Norge.
Mener ikke at vi skal stoppe å kjøpe det vi ønsker oss, men hva med å stoppe å kjøpe i overflod. En skal fortsatt nyte all mat en har, men hva med å kjøpe èn mindre sjokolade neste gang en er i butikken, og legge det beløpet på bøssa. Hva om du hørte litt mer på radio, droppet den ene CD’n, og gav pengene til noen som trengte de mer. CD’n vil forøvrig etter to år stå ubrukt frem til din siste levedag, utenom en og annen mimrefest hvert tiende år. Og de 200 kronene vil gi livet tilbake til en sultende sjel, som ikke ønsker en ny golåt fra Gluntan, men litt mat på bordet, husrom mot kulden, varme klær. Og ikke minst at noen i verden brydde seg nok til å gi et par kroner så èn fikk en ny sjangse i allefall.
