JKs blogg

Jeg kjente det i dag, som jeg ofte gjør, og det kriblet. Jeg gikk forbi en campingvogn hvor jeg kunne kjenne lukten av mat.. mat laget på en campingkomfyr. I forbifarten tok jeg meg noen lange åndedrag, og kjente hvor lukten vekte en enorm lengsel i meg. Det sitret i kroppen.

Jeg skjemmes ikke av å tilstå at jeg elsket campinglivet, og jeg gjør det fortsatt. Stedene, opplevelsene, menneskene, følelsene, og ikke minst luktene. Vakre steder og melankolske steder, ulykkessteder og ufremkommelige steder, historiske steder og monumentale steder, natur og byliv. Opplevelsen av badeland og familieparker, like mye som campingplassenes butikkområde og lekeplasser, og senere ble det bordtennisbaner og TV-rom. Menneskene som kom og dro. Venner som fiender. Lekekamerater og de man ble bedre kjent med. Og nå i ettertid kan en føle på forelskene som var i den uvitende luften som låg mellom to unge mennesker fri fra hverdagen. Lukten av grillmat, forrtelt, svidde bremser, fremmed mat, og gamle bygninger.
 

”Det var som et snev av nirvana, en gang i året„

 
Årets sommerfugler begynte å bryte seg ut idet campingvognen ble hentet fra vinterlagring. En måtte bare, klarte ikke holde seg, og tuslet så en liten tur inn i vogna. Bare for å lukte og sitte i sofaen. Være borti gardinen,og la kroppen rase gjennom en verden av følelser og minner. Det kriblet i kroppen - snart var det ferie. Noen uker senere var alt pakket på vogna, og halve huset tømt. Det var tid for å feste vogna på bilen, stille ekstraspeilene, og tenke på om alt var kommet med. Det er en herlig følelse å kjenne hvordan bilen tenner sine hestekrefter for å få fart på huset, og hvordan bilen småsteiler hvergang man akselrerer. Og aldri om en ble bilsyk, det gikk bare ikke. Uansett om jeg leste blad, skrev, tegnet, satt i alle mulig stillinger, og som en gang lekte med biler i bagasjerommet på stasjonsvogna. Vogna holdt magen i sjakk.

De første milene på turen bestod av velkjente campingsteder og rasteplasser. Noe som gjorde at vi allerede da fikk koblet ut hverdagen hjemme. Det var sommer, man var på ferie, og mange opplevelser låg å ventet. Neste dag kom man til mer fremmede steder, og kunne speide ut i et fremmed landskap utenfor bilruta. De påfølgende ukene kunne man notere på kart og i bøker om nye steder,og gjennsyn med gamle. Og til slutt fant man seg siste stoppested som man skulle oppholde seg i noen uker, hvorpå fortelt ble satt opp,og halve vogna ble flyttet ut i teltet. Det var da sommerfuglene fløy om kapp. Jeg skulle møte mennesker. Og mange møtte jeg oppgjennom årene. I dag gir dette en liten bitter smak midt oppe i det fantastiske. Først nå ser jeg hvilke følelser som sitret i kroppen i møte med noen av alle disse menneskene.
 

”Jeg hadde mitt første uvitende møte med kjærligheten„

 
Men tross mine første uvitende møter med kjørligheten, så er minnet om campinglivet uvirkelig. Disse følelsene som i dag nesten er fremmede dukker innimellom opp som herlige slag i ansiktet. Det skjer ofte. Jeg kjenner alle disse luktene som vekker noe i meg, og jeg blir dradd tilbake og får føle på lykken som blomstret i meg dengang. Det gjør like vondt som det gjør godt, og det gjør fantastisk godt… Jeg savner de lange feriene, og alle inntrykkene som lekte, og gjorde at en følte at hele kroppen var i live. Det kalles campinglivet.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Postet Friday, July 22nd, 2005


Du kan følge tilbakemeldingen på denne posten via RSS 2.0 feed.
Du kan en kommentar, eller en trackback fra din egen side.